Darian Shirazi (22) tenkte han måtte skaffe seg en jobb. Derfor startet han nyhetstjenesten Fwix. Nå er den oppe i 26 land, og har 500 000 treff i måneden.

- Vil du virkelig vite hvor gammel jeg er?

Darian Shirazi virker nesten litt provosert.

- Well, på Fwix er vi 12 som jobber. Den yngste er 20 år, mens vi andre er i skiktet..tja..rundt 22. Og der er vel jeg også, sier Darian Shirazi. Han snakker kjapt, har runde briller, hettegenser og jeans.

Darian Shirazi er et typisk barn av sin tid, og en ganske vanlig representant for mediegründerne i Silicon Valley.

Han ble født under californisk sol i Palo Alto, av iranske foreldre. Som 14-åring kastet han seg over computeren, og begynte å lage nettsider for venner og familie. Som 15-åring ble han hyret inn av E-bay for å teste ut deres nye “Sell your Item”-produkt. Etter to somre hos E-bay, ble Darian kjent med Sean Parker. Han snakket om en ny greie han jobbet med, kalt Facebook. Darian Shirazi ble med på Facebook-skuta, og var en av dem som fant opp “newsfeed” og lagde den originale layouten.

Men sosiale medier hadde potensiale til noe mer, mente Darian Shirazi. For på Facebook er jo de du allerede kjenner. Det vil folk gå lei av. Hva med et program for å bli kjent med nye? Han satt i gang Redux, et konsept der du kan spore opp folk med de samme interessene som deg.

Investorene uteble, og jeg har ikke funnet noe om hvor Redux er i dag.  Darian Shirazi er i gang på nye eventyr. Hans nye baby Fwix http://sfbay.fwix.com/ ble til under en togtur  fra Budapest til Zagreb.

- Jeg ville se om det skjedde noe hjemme, og tok fram telefonen min. Jeg fant ingenting av interesse, så til slutt måtte jeg sende en melding av mamma for å høre om hva som hadde skjedd. Da tenkte jeg; Her sitter jeg i en jernbanevogn med masse mennesker jeg ikke kjenner og savner mamma. Det må være en bedre måte å finne nyheter på.

Slik ble Fwix til. Dette er en nyhetstjeneste som samler opp nyheter fra ditt distrikt. I dette tilfelle, San Francisco Bay Area. Den abonnerer på blogger og nyhetssider, og viser deg nyhetene “in real time”.

Nyhetssidene og bloggene er kvalitetssikret på forhånd, men prioriteringen på siden er en teknisk løsning som tar hensyn til antall kommentarer og tidspunktet saken ble publisert på.

Fwix er i det hele tatt svært opptatt av kommentarer. Derfor får du stadig spørsmål om “Do you think this is important?” “Is this shocking”.

- Annonsører betaler mer for leserengasjement enn for nyheter. Hvis en mediabedrift sliter, bør de prøve å få mer engasjement fra leserne og få mer trafikk inn på siden på andre måter enn nyhetene. Jeg tror på en hybrid mellom nyheter og aggregering, sier Shirazi.

Fwix deler annonseinntektene sine med bloggerne som linker seg opp mot Fwix, og dermed får flere treff via deres egen side.

Hvordan dette fungerer, kjenner jeg ikke helt til, men Shirazi er åpen om at pengene ikke akkurat ruller inn.

- Fwix har vært oppe i 13 måneder, og det er ikke vanlig at bedrifter her i Silicon Valley går med overskudd før 4-5 år, sier Shirazi.

Nå bor han i en leilighet over kontoret, og bruker det meste av tiden sin på hard jobbing.

- Jeg tror ikke på markedsføring. Hvis du har et godt produkt vil folk komme til deg. Derfor sender jeg isteden ut e-mails, sier Shirazi.

Så spretter han opp av kontorstolen, spør om vi har fått det vi ville ha – og sier at han må stikke.

Ganske mange av de vi har møtt her i San Francisco, har vært av samme typen som Shirazi. Unge, ambisiøse – og mer opptatt av å få klikk enn penger.

Melodien er den samme: Lett å få investorer for gode ideer, ingen skam å gå konkurs – og en kultur som kan det med å nettverksbygge, og som er flinke til å støtte opp om nye etableringer.

Men ingen nordmenn er med på dette eventyret. Innovasjon Norge, som har fire folk bofaste i San Francisco, kan fortelle at ingen norske bedrifter så langt har etablert seg i San Francisco.

Og vi som til og med får statlig støtte…

Nå venter en evaluering av kurset, noen deilige fritimer i San Francisco – og mange timers reise medLufthansa til Norge.

Neste blogg skal være en oppsummering om fremtidens journalistikk, basert på inntrykkene herfra.

PS! Bildet på denne bloggposten er tatt av Oddrun Midtbø. Hun har også blogget om Darian Shirazi. Den kan du lese her: http://oddrunmidtbo.wordpress.com/

32 ansatte, 500 000 frivillige, 344 millioner månedlige brukere. Bli med på kontoret! 

Facebook, YouTube, Wikimedia, Seesmic, Qik, E-bay og Google.

Du finner dem alle på verdensveven. Men hvis du skal besøke disse mediene, sånn rent fysisk. Hilse på kontordama, drikke av kaffekoppene liksom. Jo, da gjør du som oss; flyr til San Francisco, leier en limosjåfør – og bruker alle dine teknologiske dupeditter for å finne riktig adresse.

For det er nemlig ikke bare enkelt. La oss ta Wikipedia først. Skiltet var så godt som usynlig, og den tomme telebygningen (ironisk nok) er mange titallsmeter høyere enn wikipedias ene kontoretasje.

14 millioner artikler på 270 språk, og mellom 25-60.000 sidevisninger i sekundet. (sjekk ut flere tall her:  http://en.wikipedia.org/wiki/Wikipedia)

Tallene er imponerende, men antall ansatte fyker ikke opp i skyene av den grunn. 32…ja, du hørte riktig…32 personer er de betalte ansatte i wikimedia foundation. Noen opprettholder serverne, noen jobber med å få penger til organisasjonen – og en mann bak et anonymt skrivebord var bedriftens eneste advokat. Han må gjøre en fantastisk jobb, for de har ikke tapt en sak hittil til tross for en jungel av juridiske problematikker.

I motsetning til de andre vi besøker på denne turen, er Wikimedia Foundation en stiftelse. De har aldri vurdert å tjene penger på informasjonen sin, og ønsker ikke å vokse over skyene. Det eneste de vil er å gjøre leksikonet mer tilgjengelig for andre deler av verden, særlig u-land som sliter med sakte internett-tilkoblinger.

Wikipedias filosofi om å dele informasjon, og om å gjøre dette for folkets beste, er en rød tråd gjennom alt de driver med. Om noen trykker informasjonen deres, og selger det som bokleksika (som noen tyskere har gjort), ja, så er det helt greit. Om en teleoperatør markedsfører seg med wikipedia, og vil bruke deres leksika som lokkemat til kunder -ja, så krever ikke Wikipedia noe tilbake.

Dess flere lesere, jo bedre.

Åpenhet er en så sentral verdi, at de har lagt ut strategiplanen deres på www.strategy.wikimedia.com

  Men Wikipedia lages selvsagt ikke av seg selv. Over 500.000 bidragsytere verden over skriver for leksikonet. Noen bidrar med kommaer, mens andre oppretter hele artikler. http://stats.wikimedia.org/EN/TablesWikipediaEN.htm

De siste ukene har blant annet Washington Post skrevet at 49.000 bidragsytere har forlatt wikipedia, og mang en forståsegpåer har erklært hele leksikonet for nesten dødt. http://online.wsj.com/article/SB125893981183759969.html

Artikkelen var basert på denne forskningsartikkelen, av en professor Ortega Soto http://libresoft.es/Members/jfelipe/thesis-wkp-quantanalysis

Presseansvarlig Jay Walsh,som vi snakket med på Wikimedia, var imidlertid litt skeptisk til dette.

Ortega Soto har studert førstegangsbrukere, og ikke de som har laget minst fem artikler, som Wikimedia forholder seg til.

Uansett; når det er over 500.000 administratorer og 344 millioner unike brukere på èn måned (oktober), kommer det hvertfall mange i begravelsen.

Jeg kommer til å blogge videre om turen. Når det gryr mot morgen her i San Francisco, skal jeg skrive om geekene vi har møtt på turen. Mange av dem har hatt et (nesten) like idealistisk forhold til produktet sitt som Wikimedia og snakker mer om brukere enn penger.

Unntaket er de sosiale mediene som har vokst seg store, som for eksempel YouTube. Her var det full taushetsplikt, så vi kan ikke publisere det vi opplevde.

Jeg kan imidlertid fortelle deg det over en pils på puben – så kan du filme det til YouTube.

Dette er de aller første ordene i min nye blogg. Her skal jeg ta i mot innspill til saker jeg jobber med i Drammens Tidende, diskutere nye ideer – og komme med tanker om det som rører seg i verden, livet og universet generelt.

Jeg har også noen andre prosjekter og interesser på gang, som jeg kommer til å ta opp å denne bloggen.

Siden jeg er journalist, og skal fungere som en objektiv stemme i en kaotisk verden, så er det begrenset hvor mange meninger jeg kan komme med her. Det er vel heller tvilsomt om jeg vil heie på Arbeiderpartiet eller drive kampanje for Konnerudnedføringa. Og det er vel egentlig ikke noe tap, for skal jeg være helt ærlig så er jeg ingen politiker eller aktivist.

Jeg liker mye bedre å fundere, analysere og problematisere… Og å dokumentere.

Slik sett er jeg litt som Pompel og Pilt, bare uten verktøykassen, men med den litt spisse nesen.

Vel, det første du vil høre fra meg er om turen til San Francisco, der jeg gjennom et Stup-kurs har besøkt sosiale medier som Wikipedia, Youtube og Seesmic.

Det er også dette kurset som har fått meg til å kaste meg ut i den virtuelle bloggverdenen. Så får vi se hvor langt det bærer…